30. Mai, dag 5: Lange mil

Vind, vis meg nåde

Teltet holdt som bare det. Vinden har tatt skikkelig tak enkelte ganger og teltet ble nesten flatklemt. Men den rettet seg opp igjen og ingenting ble revnet eller slitt. Må si meg ganske imponert jeg! Det blåser veldig kraftig fortsatt, og jeg er fristet til å bare sitte i teltet til vinden gir seg. Men hver gang det kommer et vindkast blir jeg bekymret for det stakkars teltet. Den har jo holdt ut hele natta, men jeg bør strengt tatt ikke ta unødige sjanser.

Teltet i hardt vær. Nesten flattrykt i vinden. Masse steiner på pluggtene :)

Det er tørt og fint på veien, så jeg har ikke mange unskyldinger til å ikke komme meg videre. Vinden er kraftig, og uheldigvis imot meg. Jeg har bare ca 27km igjen til Varangerbotn, noe jeg burde klare helt fint.
Tror jeg må ha undervurdert vinden. Den er opp i liten kuling og sikkert full kuling i kastene. Enkelte ganger måtte jeg nesten holde meg fast for å ikke bli blåst bakover. Veien er heldigvis stort sett flatt, litt småkuppert og asfalten god. Kunne ha vært perfekt hvis det ikke blåste så mye. Men når det først blåser så mye var det godt at det ikke er andre ting som gjorde det verre.

Terrenget er åpent og nesten ingen trær (tror de trærne som prøver å vokse her blir bare blåst bort før de rekker å bli busk). Ikke så mye fjell heller. Vinden kunne med andre ord herje fritt. Jeg er sulten og burde strengt tatt være god gutt og spise frokost. Men det er ingen sted å gjemme seg. Overalt er det vind. Ingen sjans i verden å sette seg ned noen steder. Begynner det i tillegg å regne er det over.

Da alt var som verst og jeg staket meg så sakte framover at jeg syntes jeg så sneglene suste forbi, så dukket det opp en liten oase. Med andre ord; et busskur. Tror jeg må begynne å bli venn med disse skurene. De dukker opp når jeg trenger dem mest og gir fin beskyttelse. Her satte jeg med ned og fikk i meg den etterlengte frokosten. Sjekket værmeldingen og den vinden kommer til å blåse hele dagen. Omtrent hele natt også for den saks skyld.
Et lite lyspunkt er at når jeg kommer fram til Varangerbotn, så snur jeg og går stikk motsatt vei mot Vadsø. Hvis vinden holder seg vil jeg altså få et kraftig medvind i stedet. Klarer jeg å komme meg gjennom disse to milene er det meste gjort.

Det er nok lettere sagt enn gjort. Jeg måtte omtrent dra megselv framover med stavene. Noe fart var umulig å få. Flere ganger har jeg blitt fristet til å bare snu og rulle den andre veien. Hadde vært skikkelig digg å bare seilt med vinden. Men det ble heldigvis med fristelsen.
Dette så ut til å aldri ta slutt. Etter ti minutter med slit kunne jeg se tilbake på bare fem hundre meter etterlagt. Utrolig skuffende. Dette kunne ha vært lekende enkelt. Uten vind altså.

Etter mye slit og utallige pauser kom jeg litt inn i landet. Da var det ikke åpent hav lengre, men mye trær som dempet vinden. Det var nå ca en mil igjen og jeg hadde håpet på å få det lett på slutten. Men neida, nå som det ikke blåste så mye har asfalten plutselig blitt veldig grov. Er dette mulig!?
Jeg oppdaget også at "kamelbaken" min (søk på Camelbak) holdt på å gå tom. Vanligvis pleier jeg være flink å fylle den opp, men denne gangen har jeg glemt det helt av. Det er fortsatt ca 2dl igjen i den, og jeg tror det burde holde til jeg kommer fram.

Rundt en sving så jeg endelig det blå og hvite skiltet hvor det står "Varangerbotn" på (i praksis leser jeg "Mat og strøm"). Jeg burde ha følt meg lettet og glad, men tror jeg var altfor sliten til det. Er ikke helt i mål ennå og jeg må finne en kro, kafe eller liknende. Får bare håpe de har åpent i dag. Klokka var bare rundt 14 men så er det lørdag.
Akkurat i krysset mellom E6 og E75 var det en bensinstasjon, noen butikker og en kro. Jeg brukte det jeg hadde igjen av krefter og nærmest falt sammen foran døra. Øynene var trette og tørre etter all den vinden. Lårene, føttene, skuldrene, ja faktisk hele kroppen var totalt mørbanket. De to og en halv milene har vært uendelige lange og jeg har sikkert brukt 4-5 timer på dem.

Oppladning

Nå var det bare å hive innpå med mat og lade batteriene - både megselv, laptop, telefon og kamera. Spiste kaker og vafler etterpå mens jeg blogget for i går. Folk er oppe er utrolig trivelige. De er veldig åpne og pratsomme, noe som kompenserer for det kalde været.
Det er meldt litt regn, men bare en halv millimeter, og fortsatt en del vind.

Jeg forlot E6 og dro østover på E75 mot Vadsø. Det er nesten vindstille nå, men det er vel bare inne på landet. Blåser vel mer når jeg kommer ut mot havet. Håper jeg. Nå skal vinden melkes. Jeg har slitt og jobbet meg mot den, og nå skal den jammen meg få gi meg noe tilbake også!
Etter en mil begynte det såvidt å blåse opp litt. Men likevel ikke på langt nær den styrken den hadde tidligere i dag. Vel, får håpe det blir sterkere når jeg kommer enda lengre ut.

Hvorfor er ikke alle rasteplasser slik?

Da jeg kom ut til Nesseby var vinden oppe i liten bris. Fortsatt meget skuffende. Nå begynte det også å regne. Først bare noen små dråper her og der. Etterhvert ble det mer og jeg feiget ut og søkte tilflukt - i en busskur. Tok ikke lang tid før det regnet skikkelig. Det var mye mer enn de halv mm som værmeldingen lovte. Dette var minst 2-3mm.

Regnet ga seg etterhvert og selv om det ikke var helt tørt dro jeg videre likevel. Veien var ikke helt det store. Til tross for at dette er E75, en klasse-A europavei, var det svært lite som vitner om det. Men det har vel noe med trafikken her å gjøre. Rettere sagt; mangelen på trafikk. Var nesten ikke noe biler å se. Egentlig veldig bra, for da kunne jeg skøyte på den delen av veien som er best. Som oftest er det midt i kjørefeltet. På noen strekninger faktisk midt på veien. Så lenge det ikke er biler i den ene eller andre retninge, da tar jeg meg den friheten.

Kirka i Nesseby. Langt unna så det ut som kirka er ute på havet.

Vinden bestemte seg for å hjelpe litt til slutt. Ikke så kraftig, men en svak medvind er tross alt bedre enn en sterk motvind. Så var det mye flatt og oversiktelige strekninger. Etter hver sving kunne jeg se en til to kilometre framover.

Sent på kvelden ankom jeg Vestre Jakobselv. Det er tre mil øst for Varangerbotn. Gikk nesten som en lek i forhold til de to og en halv milene tidligere i dag. Tre mil, just like that. Uten en eneste dråpe svette.
Vestre Jakobselv var en litt større tettsted enn jeg trodde det skulle være. Har jo vært ganske øde siden Kirkenes så jeg forventet ikke stort. Her er det både en stor dagligvarebutikk, en egen bensinstasjon lengre framme, masse hus og sykkelvei. De har til og med bilforretning her(!). Faktisk har de to. Og en golfbane. Men ingen overnattingplasser slik jeg kunne se.

På vei ut av Vestre Jakobselv kunne jeg allerede se Vadsø i det fjerne. Og det er nesten to mil unna. Så flatt var det altså.
Planen var å telte en plass i mellom. Det er fint å telte like utenover et tettested. For da har jeg kort vei til frokosten når jeg står opp neste dag. Denne strategien har fungert før på den forrige turen min, og jeg burde prøve det oftere.
Gode teltplasser var det mangel på. Det var riktignok flatt, men det er så vått at det er nærmest myr. Og så regnet det i tillegg. Veldig vått på veien nå og jeg er kald. Ingen sted å stoppe og søke ly, så jeg måtte bite i det og fortsette.

Mange plasser kunne ha fungert som teltplass. Men enten var det for vått, for hardt, for skrått eller så var det hyttetomt. Det er også litt vanskelig for meg å vite hva som er utmark og hva som er grunneid. Var jo ikke akkurat merket med blinkende neonskilt.
Begynte å bli ganske frustrert da jeg kom over en busstopp. Ved siden av den var det grus og flatt. Akkurat bredt nok til teltet, og det er mest sannsynelig ikke noen som eier plassen. Jeg stakk staven ned i jorda for å sjekke at jeg har feste, og det hadde jeg! Da var det bare å ta av skøytene, pakke opp sekken, brette opp teltet og øh... slå ned teltpluggene. Her ble det visst stopp. Pluggene gikk bare 7-8cm ned i jorda, og det er altfor lite til å gi solid feste. Jaja, neste gang må jeg teste med en teltplugg og ikke bare med staven. For andre gang måtte jeg surt pakke sammen sakene pga for lite jord til teltet. Håper ikke det blir noe tredje gang.

Det var godt å gå litt så jeg lot skøytene få hvile, noe jeg tror de er svært glade for. Etter 500m kom jeg til en sykkelvei som var markert 2.5km til Vadsø. Når jeg har kommet så langt kunne jeg like gjerne bare dra helt inn til byen. Da var det å spenne på skøytene og rulle innover. Jeg så flere steder hvor jeg kunne telte, men nå har jeg blitt så våt og kald at å sove i telt fristet ikke lengre. I natt vil jeg ha tak å sove under! Jeg trenger også et sted å rense kulelagrene, for nå er begge sett skitne. Og så trenger jeg en dusj. En varm en.

Jeg spurte meg rundt og fikk forklart veien til et hotell og en pensjonat like ved. 550kr stod det på en lapp med telefonnummer utenfor pensjonatet. Men det er stengt og klokka er blitt midnatt og jeg har lite lyst å ringe det nnummeret så seint. Dro ned på hotellet og forhørte meg. Der ville de ha 850kr for ei natt. Det ble litt for stivt for meg. Snakket med noen flere på gata og ble tipset om et billigere hotell på øya. Øya? Deler av Vadsø ligger på en øy, og det går bru ut dit. Brua var lett å finne og hotellet lå rett ved siden av. Men denne var stengt. Altså ikke stengt for natta eller noe, men stengt stengt. Tror de har bare åpent om sommereren, og sommeren her begynner vel gjerne ikke før langt ut i juli.

Da var det tilbake til pensjonatet og ringe nummeret. Det var absolutt ikke for sent og jeg fikk nøkkel og alt ordnet seg.
Jeg ble for øvrig invitert ut av noen folk som så meg med sekken. Egentlig var jeg så våt og trøtt at jeg helst ville sove. Men etter en dusj og nye klær var formen fin likevel. Endte opp med at jeg dro ut en tur for å sjekke nattelivet i byen. Må jo mingle litt med de innfødte også.

Kommentarer: