4. Juni, dag 10: Underjordisk

Nerd til tjeneste

Snø i juni er ikke jeg vant med. Men her i Honningsvåg var det helt normalt. Heldigvis kunne jeg vente på hostellet til det verste er over. Mens jeg ventet tenkte jeg at jeg like godt kunne gjøre noe nytte for meg. Jeg spurte husverten om det var noe jeg kunne gjøre. De hadde allerede gjort det meste som skal gjøres, men så lurte de på om jeg har god greie på IT. De hadde nemlig problemer med deres trådløse nettverk og deling av Internet. Var en litt uvanlig og vrient oppsett de hadde, men jeg klarte å temme beistet til slutt. Etterpå var det ikke stort mer de trengte. Da var det bare å sitte å blogge og spise. Og vente på at snøen skal gi seg.

Trodde jeg aldri skulle få oppleve snø i juni.

Sent men godt

Klokken var 17:30 da det ble trygt å skøyte. Jeg pakken sammen, sa farvel til de hyggelige folkene på gjestehuset og gikk ned til veien. Da jeg skulle til å ta på meg skøytene, stoppet en bil ved siden av meg (andre gangen på et døgn). Det var en mann og en dame som har vært oppe i Nordkapp og filmet en dokumentar. De fikk høre om meg fra daglig leder på Nordkapphallen, og syntes dette var litt spesiell. Vi ble stående og prate en stund. Deretter tok han noen bilder av meg og filmet litt. Egentlig er jeg lite begeistret for media, men i dette tilfellet tror jeg det er mer eller mindre til privat bruk. Og da er det greit.

Det var flott vær. Litt kjølig, og jeg har følelsen av at nedbør (snø) ikke er langt unna. Jeg hadde ikke kommet meg en kilometer ut av Honningsvåg før jeg kom til den første tunnelen. Det er Honningsvågtunnelen, 4.4km lang. Jeg liker ikke å gå gjennom tunneler som er lengre enn 2km, så denne skal jeg prøve å få haik gjennom. Men det var jo nesten ingen biler å se. Etter 10 min med 3 biler bestemte jeg meg for å bare komme meg gjennom på egen maskin. Tunnellen så nå ganske flatt ut. Jeg tok på meg refleksbånd og dyttet i meg øreproppene. Det gikk helt greit. Lite trafikk og luften var nesten som ute. Kan da ikke være verre enn å ta seg en sigarett. Det er en del sykkelspor i tunnelen, så det er tydelig at mange har syklet gjennom før. Nå er det i tillegg noen morsomme V-formede spor der også. Men jeg synes jeg så noen skøytespor der allerede. Så noen må ha skøytet gjennom her før meg. Fillern.

Slik ser tunnel ut fra en gåendes perspektiv.

Andre siden var nesten bare flatt. Veldig svingete, men lite opp og ned. Merket ikke så mye til vinden, men tror jeg hadde en svak medvind. Oppdaget også at jeg har glemt igjen kartet mitt på hostellet. Nå er ikke det verdens undergang, da veien er bra merket og det skal godt gjøres å gå seg vill. Kartet bruker jeg mer til å beregne avstander og til taktiske informasjon. Har jo både Google Maps og Gulesider via PCen, så helt lost er jeg ikke. Får kjøpe meg et nytt kart på neste tettsted, noe som kan bli noen dager til, sett hvor øde det er her.

Etter noen kilometer i frisk luft og åpen himmel kom jeg fram til Nordkapptunnelen. Den som går under havet. 6.8km lang. Rett ned og rett opp igjen. Det er slik at bilister må betale for å kjøre gjennom tunnelen. Planen var altså å kapre en bil ved bomstasjonen og tilby meg å betale avgiften for dem imot at jeg får sitte på gjennom.
Den planen slo sprekker da den første bilen var en toseter og begge er opptatt. Den neste bilisten ville ikke snakke med meg engang. Så ut til at det er ca 10 minutter mellom hver bil. De på bomstasjonen mente at det er trygt å gå gjennom tunnelen. Det er godt ventilert og flere har både syklet og gått. Jeg får ta sjansen jeg også.

Det burde ha ringt en bjelle da jeg passerte skiltet som varslet 10% nedstigning. Jeg reagerte heller ikke da det stod at tunnelen gikk 212m under havet. Som en hodeløs høns satte jeg bare utfor, uten engang å synge en salme først. Etter 300m fikk jeg en liten deja vu følelse fra dagen før. Bremsene svir og mest sannsynelig måtte jeg bremse hele veien ned. Her burde jeg ha gått ned i stedet. Akkurat slik som i går. Jeg prøvde å stoppe, men farten økte raskere enn jeg klarte å bremse. 10% nedstigning er seriøse greier. Ikke uten grunn at de har røde trekantskilt som varsler om sånt. Den 18kg tunge sekken på ryggen gjorde bare at tygdekrafta fikk enda bedre tak i meg.
OK, hva gjør jeg nå? Skal jeg klare å stoppe må jeg bare sette meg ned. Bremsen er ikke god nok. Det er i tillegg veldig fysisk tungt å bremse. Setter jeg med ned får jeg skade både på klærne og megselv. Ellers må jeg bare la det rulle. Veien er svært god og det er nesten rett fram. Og ingen biler.
Jeg prøver.

Jeg slapp bremsen og satte meg i en bred og stødig stilling. Farten økte sykt raskt. Nå er det for sent å ombestemme seg. Jeg må bare la det rulle. Jeg tør ikke tenke hvor stor fart jeg hadde. Men den bare økte. Nå gjelder det å holdet hodet kaldt. Dette er ikke en tid å få panikk. Eneste måten jeg kan komme meg gjennom dette på er å være fokusert og kontrollert. En øreliten feil og det er game over. Ingen ekstraliv. Jeg må også stole 100% på veien. Er det en grop, en hump, en større sprekk, hva som helst i veien, kunne det være dødelig.
Kommer det en bil vil lufttrykket idet de passere være nok til å sette meg i ubalanse. Spesielt hvis det er en lastebil, buss, bobil eller en campingvogn.

Etter ett minutt med nervepining flatet det ut. Siden det var i tunnel var det vanskelig å si om det fortsatt går litt nedover eller om det nå er flatt. Vanvittig fart har jeg fortsatt. Men farten begynner sakte å avta, så jeg tror det er flatt nå. Jeg suste forbi det skiltet som markerer 3km inn i tunnelen. 3km? Allerede! Tror det har gått maks 3 minutter. Dvs jeg har en gjennomsnittsfart på 60km/t. Og det er i gjennomsnitt. På det verste måtte det ha vært 70-80km/t. Er dette virkelig mulig på skøyter?

Jeg stoppet skøytene helt. Pustet ut og hvilte beina. Adrenalinen fikk meg til å skjelve. Jeg ble også pissredd. Ingen burde noengang gå gjennom dette. Først nå gikk det opp for meg hva jeg egentlig hadde gjort. Hvor lite det skulle til før jeg kræsjet i fjellveggen. Dette var veldig veldig dumt. Stupid. Baka. Aldri i verden om jeg hadde gjort dette en gang til. Om så noen skulle ha betalt meg stort for det. Selv en full kroppsrustning i kevlar ville ha blitt knust i den farta. Dette er det absolutt dummeste jeg noengang har gjort. Det kunne like gjerne ha blitt det siste også.
Hvis noen en gang kommer hit på skøyter, for all del, gå ned! Eller enda bedre haik gjennom.

Skifter over til sko. Merk det grønne skiltet som forteller hvor i tunnelen vi er.

Det siste stykket av tunnelen gikk naturligvis bratt oppover. Da var det bare å skifte til sko. Gikk faktisk veldig greit å gå opp. Det var vifter i taket og lufta var god. Eneste er at det er litt mørkt og kjipt. Ellers ikke noe annerledes enn å gå opp et hvilket som helst fjell.

Da jeg var ute av tunnelen var resten av kvelden plankekjøring. Ganske flatt og litt medvind. Klokka har også blitt så mye at det er på tide å se etter en teltplass. Kald luft og mye vind kommer det til å bli uansett, så da gjalt det bare å finne noe flatt. Jeg fant meg et sted som var slett. Litt steinete, men så var det også noen store steiner der. Så jeg satte opp teltet og stablet steiner på alle pluggene - slik jeg pleier gjøre når det er vind. Og så får jeg bare håpe på det beste.

Kommentarer: