7. Juni, dag 13: Sakte men sikkert

Rolig start

Dagen startet med en solid frokost/lunch/middag. Vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Tror det er en kombinasjon av alle tre. Så var det kaffe og vafler. Vurderte kake også, men jeg må ikke spise meg for full heller. Deretter fylte jeg opp kamelbaken. Denne gangen helte jeg oppi en pose med sportsdrikke. Det aller meste av tiden pleier jeg kun drikke rent vann. Men siden jeg har en lang og hard etappe foran meg, tror jeg trenger det lille ekstra.
Og dermed var jeg klar for dagens selvpining!

Målet for dagen er å komme meg til Alta. Det er ca 85 km. Om jeg klarer det eller ikke er avhengig av vei og terreng. Jeg får gå så langt jeg klarer. Har jo nok mat for en hel dag i villmarka så det står ikke om livet å komme helt fram i kveld.
I følge lokale kilder går det svakt oppover og bratt nedover. Veien opp er litt crap, for å si det på godt norsk, men oppe skal være fint. Er også mye lange, åpne sletter. Låter ut som i går natt, bare i større skala.

Veien opp var slik som advart; svak stigning og manglende kvalitet. Det ble mange pauser før jeg nådde opp. Da ble veien, som fortalt, adskillig bedre. Tror jeg må snakke med lokalbefolkningen oftere!
Hele tiden hadde jeg i tankene å ikke stresse. Ta pauser oftere og stoppe når det begynner gjøre vondt. Jeg er tross alt på ferie. Pine megselv kan jeg gjøre hjemme ellers i året! (Ups, sa jeg det høyt?)

Etter to mil fant jeg ut det var på tide med lunch/middag (alt ettersom hva vi kalte det første måltidet for). Jeg fant meg en flott rasteplass mellom masse trær og ei elv. Hadde det vært senere på kvelden skulle jeg gjerne teltet her. Utrolig nok var det fortsatt masse plass i magen.
Etterpå la jeg meg ned på benken og tok meg en liten blund. Sola skinte og det var en behagelig temperatur.

Alvoret begynner

Jeg trodde jeg hadde kommet meg helt opp og at veien videre skulle være flat, men bakkene stod fortsatt i kø. Alvoret hadde bare såvidt begynt. Det ble også færre og færre trær og flere og flere reinsdyr. Var ikke helt vinter her. Mer høst vil jeg si. Det var store, åpne sletter. Fikk meg til å tenke på veiene i USA. Enkelte av strekningene var tegnet med linjal. Temperaturen lå vel på 6-7 grader og var så godt som vindstille. Ganske gode forhold med andre ord. Manglet bare litt varme, palmer og en drink, så hadde alt vært topp.

Route E6 over Sennalandet.

Det jeg virkelig savnet der oppe var flere rasteplasser. På veien opp var dem omtrent annen hver kilometer. Til og med to på hver sin side av veien. Men nå var det ingen på flere mil. Selv om det er flatt og litt opp blir jeg likevel sliten. Vil så gjerne ha en benk å hvile beina på. Men her er det bare steiner, lav og reinsdyr. Synes godt de kunne ha merket det med store bokstaver: "Siste rasteplass før ødemarka! Neste er 35km. Ædabæda!".
Til slutt ble jeg så sliten og frustrert at jeg ga f-en og bare stoppet og satte meg på veikanten. Veien er såpass bred og god sikt i begge retninger at det burde ikke være noe problem.
Så tok jeg av meg skøytene, strakk på beina og spiste en sjokolade. Faktisk den siste av de jeg kjøpte i Finland. Trodde aldri jeg skulle bære den i 400km. Det kom noen biler i mellomtiden, men så lenge jeg sitter utenfor den hvite streken kan de ikke klage. Da jeg holdt på å knyte skøytene og skulle til å slenge sekken på ryggen, da kom til og med Onkel P. De kjørte sakte forbi, nesten stoppet, og så kjørte de videre. Merkelige greier. Lurer på hva politiet gjorde her oppe.

Med sjokolade i magen og mot i brystet var jeg klar for flere motbakker. Nå var jeg kommet så langt opp at det ikke var så mye mose og lav lengre, men snø. Går det så mye lengre opp nå ser jeg snart Perleporten. Skikkelig bikkjekaldt var det også. Skjønner ikke hvorfor alle vil til himmelen hvis været der oppe er slik. Det var omtrent da jeg passerte grensen til Alta kommune. Men nedover gikk det ikke riktig ennå. Først en lang slette, så litt oppover, og så raste det ned.

Omtrent ved veiens høyeste punkt. Ja, det er snø i veikanten.

Kvaliteten på veien vekslet kjappere enn en automat. En til to kilometer med god vei, og så like langt med dårlig. Det er det som er litt irriterende, og også veldig skummelt. Hvis begynnelsen av en medbakke er god og jeg får høy fart, og veien skifter over til grovt vil det, i tillegg til å gjøre veldig vondt, også med stor sikkerhet føre til fall eller utforkjøring.
Jeg tok derfor en god pause mellom hver bakke. Både for å hvile beina og også for å få oversikt.

På den siste bakken ned mot et vatn begynte det å småregne. Det ble grisekaldt på lårene. Jeg hadde på meg regnjakke men ikke bukse. Beina var mer enn nok varme med bare joggebukse når de er i bevegelse. Men ikke når de står i ro. Spesielt ikke i frisk nedoverbakke - og regn.
Det var nesten sånn at jeg måtte brekke av istappene som stod ut sidelengs da jeg kom ned.

Til min store overraskelse og glede var det, ved siden av en veibom, en benk! Og jeg som trodde at Veivesenet var tom for benker. Jeg slengte meg ned, tok på meg regnbukse, dro hetta over hodet og knasket i meg nøtter så det hørtes over hele området.
Oppdaget samtidig også at jeg har fått gnagsår! Den første etter over 500km. Tror ingen av dere kunne ha gjettet hvor det gnagsåret er. Av alle de minst opplagte stedene har jeg fått en blemme på pekefingeren! Det er nok på grunn av staven, så helt ulogisk var det ikke.

Det er nå blitt så vått og kaldt at jeg ikke har lyst å dra så mye lengre. Så er det nesten midnatt og jeg følte meg klar for teltet. Skrittene ble seine og seige. Vanskelig å si om det var fordi jeg var trøtt, sliten eller kald. Eller alt på en gang.
Jeg gikk forbi skiltet som markerte 27km til Alta. Har altså kommet meg et godt stykke. Teltet ble slått opp bare 3 meter unna veien, ved ei elv. Det var mye trær her, så sånn kjempekaldt var det ikke. Jeg tok sjansen på å sove med bare joggebukse og t-skjorte, ingen sokker. Tror ikke det blir frost denne natten.

Kommentarer: