13. Juni, dag 19: Selv maskiner blir ødelagt

Olderdalen

Tre deler

Tromsø er målet for dagen. Minus fergene er det ca 70km. Etappen deles naturlig i tre; Lyngseidet til Svensby (mellom to ferger), Breivik til Ramfjordmoen (fra ferge til E8) og det siste stykket fra Ramfjordmoen til Tromsø. Hver av bitene er ca 22-24km.
Det vil bli en lang dag, så jeg måtte starte tidlig. Den første ferge gikk kl 8:25 som var litt i det tidligste laget for meg. Men den neste gikk kl 10:05 og var akkurat passe.

På Lyngseidet handlet jeg mat og spiste før jeg dro videre. Herfra er det 22km til neste ferge i Svensby. Tenkte først å prøve rekke den ferga som går kl 13:00, noe som viste seg å være vel optimistisk. Det kunne ha gått hvis jeg virkelig sto på, men da ville jeg ha vært ganske bløtkake etterpå. Jeg valgte i stedet å gå normalt og ta fergen kl 14:40. Noe som betyr at jeg må vente en stund på fergekaien, men det gjør ikke så mye.
Veien var bedre enn forventet og terrenget svært komfortabelt. Brukte litt i underkant av to timer på å komme fram, som er bedre enn gjennomsnitt. Kl 13:45 var jeg på Svensby, altså bare 45 minutter etter den forrige fergen. Jeg kunne ha rukket den om jeg hadde handlet på Olderdalen og spist på ferga i stedet. Trodde først at jeg hadde nesten en time til neste ferge, men så viste det seg at den fergeruten jeg hadde var litt utdatert. Om sommeren har de presset inn en runde i mellom, og den gikk kl 13:50! Perfekt timing!

Denne skyen måtte jeg bare ta bilde av! Tror det egentlig er en UFO som prøver kamuflere seg.

Breivik

Del to var ikke like behagelig. Veien gikk over en dal, dvs svært kuppert. Kombinert med skammelig dårlig vei var det et helvete for rulleskøyter. For første gang på turen gir jeg veien terningskast 1. Dette er det desidert elendigste så langt. Det førte til mange timer med banning, utallige pauser, vonde føtter og moral i bånn av bøtta. Enkelte strekninger var lappet mer enn et quilteteppe. Andre steder burde være lappet. Nei forresten, de burde bare legge nytt asfalt over hele linja!

Veier burde aldri bli så forfallen.

Til slutt kom jeg fram til Ramfjordmoen, og da var det bare den siste innspurten til Tromsø igjen. E8 var heldigvis bedre vedlikeholdt, noe som burde forventes av enn europavei. Eller det finnes jo en del dårlige E-veier også, så jeg vet ikke helt. Lille bakdelen er at den også er ganske trafikkert. Jeg slengte meg ned på en rasteplass og tok en blund. Både for å hvile meg og for å vente på at trafikken skulle minke.

Det kunne da ikke jeg vite!

Senere på kvelden var det nesten klar bane. Det er nå ca to mil igjen til Tromsø - Nordens Paris. Av de to milene burde minst en mil ha gang- og sykkelvei. Det pleier gjerne være det når en nærmer seg en by. Så en mil sammen med bilene burde jeg klare holde ut.
Etter noen kilometer oppdaget jeg at det gikk en annen vei parallelt med hovedveien. Det kunne likne på gammelveien inn til byen. Uten å vite noe om asfaltkvaliteten på den er det antagelig en bedre vei å ta med hensyn på trafikk. Men det var ikke akkurat godt merket/skiltet, så det er litt vanskelig for meg som kommer utenfra å vite.

Tre generasjoner bruer!

Om ikke lenge kunne jeg se byen. Men ingen sykkelvei å se. Selv ikke da jeg nesten var i byen, og sikkert allerede passert bygrensen, var det fortsatt ingen sykkelvei. Hva pokker? Enhver filleplass på 120 innbyggere har da sykkelvei inn og ut av stedet. Hvorfor i huleste har ikke Tromsø det? Og dette kaller de Nordens Paris? Meget skuffende av Nord-Norges største by.
Fant for øvrig ut i ettertid at jeg kunne ha svingt av på en av avstikkerne og kommet meg fram på den måten. Men igjen, hvordan skulle en som er i Tromsø for første gang kunne vite at de ikke er blindvei og at de er sammenhengende og fører helt inn til sentrum? Var jo ikke akkurat skiltet.

Jeg synes det hele er svært merkelig. Skulle nesten tro at kommunestyret i Tromsø aldri har hørt om en sykkel. Eller at de utallige sykkelturister som drar gjennom byen hvert eneste år ikke har reagert på mangelen på skilting. Kan jo hende de synes det er helt greit å sykle på en trafikkert hovedvei. Kan også hende bilistene synes det er helt greit å ha både syklister og rulleskøytegåere der. Men de bilistene jeg møtte den kvelden var svært lite villig til å dele veien. Hvor vanskelig er det å sette opp noen skilter med bilde av en sykkel, med teksten "Til Tromsø" under og en pil? Tydeligvis altfor vanskelig.

Tromsø er faktisk en by jeg var svært lite glad over å komme til. Det har pleid å være en liten seier å komme til en by. Men ikke denne gangen. Jeg var bare irritert og frustrert. Hjalp ikke på humøret heller da så godt som alle hotellene i byen er smekkfulle. Det viste seg at juni er høysesong i Tromsø, og jeg ankom byen att på til på en lørdag. Kunne ikke bli verre. Hadde ikke det vært for at jeg har en del ting å gjøre her på mandag, hadde jeg bare dratt videre fort som f-en. Jeg fant til slutt et rom, men som jeg måtte betale langt over budsjett for.
Kroppen var totalt utmattet. Nok en gang har jeg presset megselv for hardt. Selv om jeg prøver å slappe av og ta det med ro, så skjer det likevel. Jeg må minne megselv om at jeg ikke er noe maskin, og selv maskiner blir ødelagt.

Kommentarer: