11. Juni, dag 17: Det lille og det store

Værfast

Planen i dag er å komme til Storslett. Det ligger ca 75km unna, som er et respektabelt dagsetappe. Jeg har to fjelloverganger å komme over. Det første er et lite et på 269moh (Baddereidet). Det andre er Kvænangsfjellet som er noe større på 402moh. Litt av hvert å bryne seg på i dag.
Jeg stod opp litt tidlig, rundt 11-tiden, for å rekke alt uten å komme fram så altfor sent.

Før jeg forlot Burfjord måtte jeg ha skikkelig mat. Satte meg på et sted som heter "Kafe E6" som er det eneste spisestedet siden Alta. Fikk servert et solid måltid som kommer nok til å vare halve dagen. Maten er også veldig god, så jeg kommer gjerne innom her ved en senere anledning.
Da jeg forlot kafeen begynte det å regne. Det er masse bebyggelse og butikker langs veien til Storslett, så det er strengt tatt ikke nødvendig å kjøpe med meg noe. Men siden det regner, og jeg ikke vet hvor lenge jeg blir sittende her, valgte jeg å handle likevel. Utenfor butikken var det både benker og tak over hodet. Der ventet jeg til regnet ga seg.

Mens jeg satt der og koste meg med karamellpudding og hørte på musikk, kom det en tursyklist som tydeligvis ikke var så glad i regn heller. Det er en godt voksen mann på 60 år som er på vei fra Nordkapp til Lindesnes. Dvs han er fra Måløy så han tok Måløy-Lindesnes først, og nå sykler han Nordkapp-Måløy. Til sammen blir det Nordkapp-Lindesnes. Det første han sa da han så meg var; "Åja, det er du som går på rulleskøyter!". Han har visst hørt rykter om en galning på rulleskøyter langs Norgeskysten, og var rimelig imponert. Selv var jeg enda mer imponert over en 60 åring som kaster seg på en så lang sykkeltur. Ikke sikkert jeg hadde klart det når jeg blir 60!
Før han dro videre inviterte han meg til å overnatte hos seg på Måløy - hvis jeg drar innom. Jeg har ikke planlagt ruta i detalj så langt ennå, så jeg får se om jeg drar den veien eller ikke.

Slappet av og koset meg mens jeg ventet på at regnet skal gi seg.

Veien holdt på å bli tørr flere ganger og så kom regnet igjen. Syntes ikke det gjorde noe. Jeg hadde det fint mens jeg ventet, og en litt påtvunget pause hadde ikke meg noe imot! Litt trist dog å se dagens plan bli vasket bort i regnet. Men jeg får bare gjøre det beste ut av det likevel.
Klokka 18 ble det tørt nok, og det så ut som regnet ga seg for godt.

To utfordringer

Allerede på vei ut av Burfjord begynte stigningen. Veien fortsatte å stige jevnt oppover. Før jeg visste ordet av det var jeg kommet på toppen. Det var nesten litt for enkelt. Dagens lille utfordring unnagjort - just like that!
Andre siden derimot var bratt ned. Vurderte først å gå ned, men tenkte at dette kunne umulig være noe verre enn Nordkapptunnelen, så ufornuften overtok og jeg satte meg utenfor. Heldigvis gikk det bra. Faktisk ville jeg si det var så godt som en perfekt nedstigning. Skulle ønske jeg filmet det. Burde absolutt finne en måte å feste kamera til hjelmen på slik at jeg kan filme neste gang!

Videre var det stort sett flatt med variert veikvalitet. Passerte mange butikker, men det var blitt så sent at alle var for lengs stengt. Alt var bare vel inntil jeg kom til Rakkenes. Der begynte stigningen til dagens store utfordring; Kvænangsfjellet. Har hørt at denne er omtrent omvendt av den forrige; bratt opp og slakk ned. Jeg tok av meg skøytene og festet dem til sekken, såkalt "klatremodus".
Veien begynte nesten ved havet og jeg skal opp i over 400moh. Dette kan bli litt av en tur.

Over det fjellet skal jeg.

Det gikk overraskende bra. Veien var riktignok bratt og langt som et u-år, men det var utrolig flott å gå opp likevel. Ble også kaldere etterhvert som jeg kom opp i tynnluften, så måtte kle på meg mer klær underveis. Omtrent midnatt kom jeg fram til Gildetun, et hotell som lå ved veiens høyeste punkt. Den opprinnelig planen (altså den som regnet bort) var å spise middag her, men det var nå altfor sent til det.
Til min forundring var døren faktisk åpen. Jeg spurte nattevakten pent om jeg kunne sitte inne litt og finne varmen, og det fikk jeg.

Der nede startet det å gå oppover.

Jeg tok på meg godt med klær før jeg satte kursen nedover. Ellers kunne det ha blitt en kald fornøyelse. Det så nesten mer ut som jeg skulle på skitur med all de klærne på. Med staver i hendene og snø i bakgrunnen kunne det lett mistolkes. Hadde litt følelsen av at jeg var på feil plass til feil tid, men det var i det minste tørt på veien.

Jeg var helt oppe i skyene. Altså fysisk, ikke emosjonelt.

Det gikk jevnt nedover. Ikke sånn kjempebratt men det var dårlig vei med mange grop og skader. Kunne ha vært direkte farlig om en ikke ser seg for. Holdt også på å kjøre ned noen reinsdyr. Altså de stod og hadde felles middag ved siden av veien. Da jeg kom rullende ned ble de skremt og løp inn på veien. Jeg var bare noen meter ifra før disse dyrene skjønte at dette rullemonsteret måtte de riste fra seg - og da løp de ut av veien.
Full stopp ble det da det var veiarbeid på veien. Det sperret for trafikk i begge retninger, men jeg var liten nok til å kunne passere. Var egentlig veldig greit å dra videre nedover og vite at det ikke kommer noe trafikk bakfra! ;)

Siden jeg er et B-menneske er jeg kvikkere på kvelden enn om morgenen. Derfor ville jeg prøve komme så langt mot Storslett som mulig, slik at jeg slipper gå så langt når jeg akkurat har stått opp. Samtidig holdt jeg også øynene oppe for gode teltplasser. Det var nå ca 25km igjen til Storslett så et sted burde det være muligheter.
Omtrent ved Strømfjordheim tok jeg meg en pause. Der satt jeg kl 2 på natta og spiste tørrfisk mens jeg beundret havstrømmen som kom inn i fjorden. Dette var toppen av lykke.

Gode teltplasser var ikke lett å finne. Det var vanskelig terreng og jeg tror jeg har blitt mer kresen/bortskjemt når det gjelder telting. Var en del campingplasser på veien og jeg lurte litt på om jeg skulle slå meg ned på en av dem. Men jeg dro bare videre i håp om gode alternativer.
Like før Storslett fant jeg noe som var omtrent drømmen av teltplass. Det var store, åpne, slette flater. Det var ei elv like ved. Og det lå et lite stykke fra veien. Riktignok var dette en stor rasteplass og det er ikke lov å campe ved rasteplasser i Norge. Men jeg tenkte jeg kunne være kriminell for ei natt og slo opp teltet her likevel.

Beste teltplass så langt!

Kommentarer: