29. Mai, dag 4: Slik jeg liker det

On the road again

Jeg var i super form. Tror det var lurt å hvile skikkelig ut i går. Spiste meg en solid frokost (les: middag) før jeg kastet meg ut i ødemarken. Da jeg skulle ta på meg skøytene merket jeg at leggene har blitt større. Sikkert bare innbilling. De kunne umulig ha vokst seg så mye på en dag.
Eller kanskje de har det. Føttene føles i alle fall sterkere og stødigere. Så det er mulig noen balansemuskler som har styrket seg litt.

Det gikk ikke mange hundre metre før jeg måtte stoppe fordi det gjorde vondt på venste ankel. Antagelig var skøyten ikke skikkelig på. Klarte ikke helt å finne ut hva som er galt og prøvde bare å gå videre igjen. Gikk greit en liten stund, og så ble det vondt. Kjente at det er noe med framsiden av ankelen. Det var ikke sår der eller noe, og høyre er helt fin. Merkelige greier. Strammet opp støvelen skikkelig og det så ut til å hjelpe.

Sekken har blitt adskillig tyngere pga all maten. Men jeg husker godt hvor mye tyngere den ville ha følt om jeg var uten mat. Jeg gikk nå nedover mot Neiden, til E6, samme vei som jeg kom ifra to dager før. Ah, den venstrefoten, den er ikke jeg helt fornøyd med. Det gjør litt vondt fortsatt.
Jeg måtte stoppe opp, ta av sekken og skøyten og deretter ta den på igjen. Fant endelig ut hva som var galt. Tungen på støvelen var ikke dratt opp skikkelig. Så lite skal det altså til for å skape så mye ubehag.

Vel nede på Neiden og tilbake på E6 var det godt å endelig komme meg videre. I de siste dagene har det vært litt vel mye klabb og babb. Mest klabb tror jeg. Jeg så at det faktisk er butikk på Neiden. Eller rettere sagt var. Den var desverre stengt. Kanskje nedlagt.

Var ikke så lenge nede før det begynte å gå oppover igjen. Men veien var kjempebra. Kunne ikke huske det var slik for to dager siden. Skulle nesten tro at det kom noen små nisser med fargerike luer og fikset det mens jeg var borte. Men for all del, misforstå meg riktig, jeg er veldig glad for det!

Gigantisk og flatt myrområde. Nesten så langt øyet kan se. I 2176 blir dette en storby.

Etter lange og fine bakker flatet det omsider ut. Denne gangen klarte jeg å gå opp hele veien med skøytene. Bedre vei gjorde en enorm forskjell.
Og her begynner moroa. Det var for det meste flatt her oppe. Vel, gikk selvsagt litt opp og ned som ellers i livet, men stort sett flatt flatt flatt! Jeg hadde veldig god fart også. Uten at det gjorde vondt eller at jeg følte meg utrygg. Av og til kom det laaange, slake bakker. Altså nedoverbakke :) Da var det rett og slett helt fantastisk å bare stå der uten å verken sparke ifra eller bruke stavene. Det er da jeg puster godt inn og kjenner etter at jeg faktisk har det veldig bra.
Jeg digger disse nye skøytene, og jeg digger de kulelagrene (har mistanker om at de er bedre enn de som ble byttet ut). De nye lagrene lager en skikkelig grommlyd, spesielt i høy fart. Vanligvis liker ikke jeg lyd fordi det skapes av friksjon, men disse kulelagrene ruller "like no tomorrow" for å si det på godt norsk.

Jeg ser egentlig litt same ut. I alle fall i Finnmark.

Den venstre ankelen har det fortsatt vondt. Nå er det så ille at hele beinet nesten blir lammet. Jeg begriper ikke hva somm er galt, men fant en god løsning på problemet. Siden det er framsiden som gjør vondt er det jo bare å legge noe mellom der. Rullet en sokk og dyttet det foran ankelen.
Voila! Borte! Just like magic.

Enkel løsning på vondt problem. En sammenkrøllet sokk lindrer smertene.

Før jeg visste ordet av det har jeg kommet til Bugøyfjord. Det er sånn ca 21km fra Neiden. Dvs jeg har allerede gått 26km i dag. Og klokka er bare 15. Gode greier altså. Denne dagen lover godt. Nesten for godt til å være sann. Burde stikke fingeren nedi jorda for å kjenne etter, men det kunne ha gjort litt vondt med den farta jeg har. Kan også nevne i forbifarten at vannet her i Finnmark smaker veldig frisk og godt. Men det pleier vel fjellvann å gjøre?

Når jeg kommer ned på havnivå betyr det bare en ting; det går straks oppover igjen. Som sist var det fortsatt god vei, men denne gangen skal jeg enda høyere opp. Det høyeste punktet sist var 115m. Denne skal opp i 160m. Jeg får ikke akkurat lyst til å juble.
Det er en jevn stigning. Bare litt oppover, men over lengre distanse. Jeg klarer bare ikke la være å tenke på hvor digg det hadde vært å rullet ned den andre veien.

Jeg kjente noen små regndråper i ansiktet. Det liker jeg ikke. Får bare håpe det ikke blir skikkelig regn. Idet jeg passerer skiltet som varsler om rasteplass 2km, begynte dråpene å bli større. Nå ble det mer merkbart. Litt dumt, for å ikke snakke om utrolig upraktisk å stoppe her. Så jeg må komme meg til rasteplassen før himmelen åpner seg for fullt. Problemet er at det fortsatt er motbakke. Men det er jo bare snakk om 2km og jeg må bare kjøre på. Har ikke råd til å skitne til disse kulelagrene også. Er midt på fjellet og null muligheter til å rense dem.
Jeg måtte ha sett helt rabiat ut, idet jeg staket meg oppover for harde livet - i motbakke og med blodfylte øyne. Men plutselig oppdaget jeg at det var helt tørt på veien. Altså det var vått lenger bak, men her var det tørt. Tror det er dette som kalles lokale regnbyger.

Det blåser visst mye her, og tydeligvis helst fra samme retning.

Ankom rasteplassen litt småfurten men storsulten. Regnet ombestemte seg og kom ikke likevel. Men vinden ga blaffen og blåste kraftigere enn før. For ikke å bli kald mens jeg sitter og spiser, kledde jeg på med både regnjakke og bukse. I tillegg til at de varmer litt er de jo vindtett.
Benkene her var fine, for de hadde solide skjermer på sidene. Kjente knapt vinden mens jeg sitter. Så fant jeg på å stå på benken for å se meg rundt. Da grep vinden fatt i meg så hodet nesten ble blåst av. Jeg var kjapp med å sette meg ned igjen og skrudde den på plass. Tror det er tryggest å sitte og spise. Da jeg var pakket og skulle til å dra videre kom jeg i prat med en familie på tur. Veldig hyggelige folk. Slike mennesker er utrolig motiverende.

Faktisk ganske flott her oppe. Ikke rart folk drar hit for å fiske.

Da det gikk nedover trodde jeg at det verste var over. Men jeg ble møtt med både is og snø og fjell og kulde og vind. Ja, på samme tid. Var gjerne bare et tidsspørsmål til regnet kom. Jeg var uthvilt og var innstilt på å gå noen mil til, men må søke ly for regnet. Kunne for såvidt sette opp teltet, men det er is på vatnet 100m nedenfor, så jeg tror ikke det blir så komfortabelt.
Jeg passerte et skilt hvor det er symbol av en benk og WC. 4km står det. Det burde jeg klare å rekke. Går jo stort sett bare nedover her så.

Bikkjekaldt her. Får nesten høyfjellsfølelse.

Regnet mener alvor denne gangen. I tillegg hadde ikke vinden tenkt å gi seg ennå. Så skjedde det noe helt sprøtt. Jeg skulle til å klatre opp en bakke, og så kom det et vindkast som blåste meg oppover. Jeg stod bare opp og ned på skøytene og rullet i motbakke. Føltes nesten som om Fanden dyttet i sekken min.
Det er nå blitt vått på veien, men jeg kunne ikke stoppe. Jeg kom omsider ned på en lang, flat og rett strekning. Det var da jeg passerte skiltet som markerer 1km igjen til trygghet. Jeg får inderlig håpe at det virkelig er tak over hodet å finne. Ellers vil jeg slite big time.
Men det er jo tross alt snakk om en rasteplass med WC. Med mindre WCen er et hull i bakken bak en busk så burde det være tak. Får jeg håpe.

Jeg kom meg ikke fram tidsnok før regnet pøste på. Men da dukket det opp, av alle verdens ting, et busskur! Midt i ødemarken! Det er nesten som å finne en oase med palme og solseng i ørkenen. Jeg var glad over funnet og kræsjet inn med et lite brak. Var omtrent i siste liten før syndeflommen kom.
Skøytene så ut til å ha klart seg. Enten er disse kulelagrene tettere enn de andre, eller så har jeg vært heldig.

Siden dette busskuret ikke lukter piss, noe som er litt rart, for alle busskur pleier å lukte piss, så tenkte jeg at jeg kan sitte og blogge mens jeg venter på at regnet skal gi seg. Etter en liten stund begynte det å lukte piss likevel, og da hadde ikke jeg lyst å være her lengre. Regnet har gitt seg, men det er fortsatt vått på veien. Det kan umulig være langt igjen til rasteplassen. Men på en annen side, hvis jeg har tenkt å søke ly i en WC vil det garantert lukte piss. Men så kunne jeg jo være heldig å fine benker med tak over.

Den som leter...

Etter systematiske kalkulasjoner konkluderte jeg med at gresset er grønnere på andre siden og satte kursen mot dette eldoradoet av en rasteplass. Det var ikke mer enn 300m hit, så jeg kan godt gå tilbake hvis det ikke var drømmeland likevel. Her var det god plass og masse benker. Men ingen med tak over. Med mindre jeg sitter under bordet, men det blir for nissete selv for meg.
Da er det bare å sjekke ut WCen, som heldigvis var mer enn et hull i bakken. Åpnet den første døra som førte til et stort toalett som luktet både piss og dritt. OK, neste!
Den andre døra var et lite rom, omtrent bare halvparten av den forrige, men like stor lukt. Jaja, dette var noe dritt, bokstavelig talt.

Men vent litt, det lille toalettet var kortere enn det store. Hmm, hva er det som er på baksiden da? Oppdageren meg gikk fryktløs rundt og utforsket. Det var faktisk en dør der også! Denne er fylt med minkkåper og bak der var det snø og en faun som ønsket meg velkommen til Narnia.
Ok, det var ikke helt sånn, men hva meg angår var dette eventyrlig nok. Bak den døra var det faktisk så godt som ingenting! Altså kun tømmer i både gulv og vegg. Ikke no lukt heller, ikke engang etter en stund. Den er bare ca en ganger en meter, men stort nok til å tørke meg og finne varmen. Jeg lukket døra og krøp sammen mens vinden blåste i veggene og regnet dryppet på taket. Her kunne jeg blogge i fred mens veiene tørket.

Mitt hemmelige, magiske rom!

Da jeg omsider stakk hodet ut, ble jeg møtt med nesten skyfri himmel og tørre veier. Følte ikke meg så trøtt ennå, og det var for bra forhold til å gå legge seg. Før jeg dro videre måtte jeg ta bilde av det hemmelige rommet for å vise at det ikke bare var skrøner.

Det var kjempeherlig å rulle. Kjempeflott vær, lite vind og omtrent ikke noe trafikk. Egentlig veldig greit her oppe i nord, når det er lyst hele natta. Gjør det liksom mer fleksibelt. Jeg kan gå om natta hvis det er pent og kan sove om dagen hvis det regner.
Formen er fin, veien er god. Totalt sett en veldig, veldig fin dag. Nesten perfekt vil jeg si.

Altså jeg har kommet meg opp av sofaen og ut av byen. Hva finner jeg så i utmarka?

Senere på kvelden (har vel strengt tatt blitt natt nå, selv om det ikke er mørk) begynte det å blåse en del, og beklageligvis imot meg. Da var det bare å finne en teltplass. Det bør være flatt, i skyggen av vinden og gjerne nær rennende vann. Men det er jo tre ting på en gang, og det går jo ikke!
Et sted som ikke blåser var nesten umuglig å finne, siden det er ganske bar og flatt her. Jeg fant meg et sted ved siden av et vatn.

Fikk erfare at å sette opp telt i vinden var litt av en utfordring. Dette er vel noe en bør helst være to om, men det gikk på et vis likevel. Det eneste er at teltet bør ligge mot vindretningen, men jeg husket ikke hvilken side det skulle være. Det ble nevnt i instrukssjonsheftet som fulgte med, men den lot jeg ligge hjemme. Prøvde så å sjekke hjemmesiden til Helsport om de hadde noe instrukser der (hvordan klarer fjellfolk seg uten Internet egentlig?), noe de ikke hadde. Synes det er litt skuffende, så jeg valgte den siden som virker mest fornuftig. Stablet deretter store steiner på hver av teltpluggene og håpet på at det ikke skulle blåse opp enda mer.
Nå er jeg spent på hva dette teltet duger til. Selv i vindkastene trekker den seg litt sammen, men den står. Får se i morgen om dette holder!

Kommentarer: