5. Juni, dag 11: Etter den søte kløe

Frost!

Da jeg gikk ut om natten for å tømme blæra oppdaget jeg at det var snø på teltet mitt. Ikke rart jeg frøs sånn! Teltet er veldig lett og tynt. Definitivt ikke beregnet for vinterbruk. Det samme gjalt soveposen. Den er bare en ensesongs og komforttemperaturen er ned til 8°C. Men jeg fant noen triks.
Det mest opplagte er å sove med litt klær på. Ikke all klær gjorde nytten. Regnjakken og -buksen varmer veldig godt når jeg sitter eller går. Men i soveposen blir de så sammentrykt at de har null effekt. Noe jeg derimot fant ut fungerer veldig bra er håndduk. Den er jo lett og luftig, og luft isolerer godt. Ikke det mest optimale løsningen, men det var det jeg hadde.

Jeg sov til litt ut på dagen. Det både regnet og snødde, så det var ikke noe poeng å stikke hodet ut tidligere. Men rundt kl 14 ble været adskillig bedre. Da var det slutt på alle former for nedbør. Det var blå himmel og sol. Og ikke minst; medvind! Veien var svært god og det var mye flatt. For en gangs skyld klaffer alt. Jeg suste avgårde og livet var herlig.

Noe jeg har lært meg er å ikke irritere meg over så mye. Spesielt over ting jeg ikke kan gjøre noe med, slik som vær og vei. Ting blir ikke bedre av å sutre. Derimot prøver jeg i stedet å glede meg mer når jeg har det bra. Veldig ofte tenker ikke vi over hvor godt vi har det - mens vi har det godt. Bare det å godta det kjipe slik de er og kose seg med det gode gjør at en har det bedre. Og det uten at noen ytre faktorer eller situasjon har forandret seg. Det låter opplagt og enkelt ut. Kanskje det er det også.

Her klarte jeg faktisk fylle på vann med skøytene på!

Like etter at jeg kom inn i Porsanger kommune var det en rasteplass. Først da gikk det opp for meg hvor langt jeg egentlig har gått, og hvor sliten jeg egentlig var. Det var flere timer siden jeg startet og jeg har ikke tatt noen ordentlig pause. Tross alt har jeg gått tre mil allerede. Jeg spiste meg en solid lunch med det i tankene at jeg vil ankomme Olderfjord så sent at alt vil være stengt. Noe middag kan jeg altså ikke forvente i kveld. Det er ca 3 mil igjen og klokka var 17 da jeg dro videre. Jeg kan regne med å være tidligst framme kl 20.

Den sure svie

På vei mot Skarvbergtunnelen

Herfra ble veien smalere et stykke videre. Det var også bratte fjellvegger, men veien bare slyngte seg rundt dem. Har ikke vært en eneste utfordring i dag inntil jeg kom til Skarvbergtunnelen. Den var bare 2.9km lang men ga meg nok å tygge på. Utenfor tunnelen var en boks med refleksvest til utlån. Veldig hyggelig av Veivesenet! Jeg får være en god gutt og tok på meg vesten og krøp inn i hulen.

Så flott av Veivesenet å låne ut refleksvester!

Veien i tunnelen var helt forferdelig. Så ikke ut som den har vært vedlikeholdt siden åpningen i 1968. Det dryppet vann fra veggene og veien var full av sprekker og grop. Og så var asfalten veldig vond å gå på. Den var heldigvis ikke så lang. Da jeg kom ut gjorde det så vondt i føttene at jeg bokstavelig talt skrek. Det hjelper faktisk å hyle og skrike litt når en har det vondt. Ser jo helt fjernt ut, men det var ingen der til å se på. Ikke som jeg visste om.

Jeg tok meg sammen, leverte fra meg vesten og rullet videre. Veien fortsatte slik som tidligere i dag; flatt, svingete, god asfalt og medvind. En mil gikk unna på et øyeblikk. Nå kunne det neppe være langt igjen til Olderfjord. Ikke lenge etter ankom jeg Smørfjord, som er ca en mil ifra målet. Det skulle egentlig bare være å seile rett inn, men da det var ca 4km igjen ble veien totalt grusom. Det var enda verre enn i tunnelen. Og det var supervondt å gå på. Men det var så kort igjen at jeg får bare holde ut.
Da jeg rullet ned den siste bakken gjorde det så vondt at jeg knapt klarte å røre beina etterpå. Det føltes nesten som om føttene var i ferd med å bli revet vekk da jeg tok av meg skøytene. Jeg klarte å stå, men det var bare såvidt.

Klokken var omtrent akkurat 21, men alt var allerede stengt. Til og med bensinstasjonen var stengt. Eneste som var åpen var kiosken. Som trøst kjøpte jeg meg potetchips og sjokolade. Siden kroa var stengt lurte jeg på om det var noen steder jeg kunne varme meg. Jeg fikk sitte i TV-stua på hotellet, noe jeg var svært takknemlig for.

Jeg bestemte meg for at det var nok skøyting i dag. Videre gikk jeg til fots. Omtrent en kilometer unna fant jeg en flott teltplass i skogen. Det var masse trær som skjermer for vinden og myk skogbunn å ligge på. Akkurat det jeg trengte akkurat nå.

Kommentarer: